I dag utgis det mange bøker om skriving, norske som utenlandske. Jeg tar selv imot gode råd og tips rundt skrivehåndverket, rett og slett fordi jeg vet at jeg aldri blir utlært som forfatter. Å skrive er et eget fag, og det er befriende å lese en bok som tar for seg grunnmuren i håndverket. Jeg velger, som Morten Harry Olsen, å omtale det som skrivehåndverk og ikke skrivekunst, rett og slett fordi man må gå faget steg for steg, og beherske det som utgjør fundamentet først, selv om det er mer befriende å fortape seg i handling og plot. Er grunnmuren på plass, blir skrivejobben utrolig mye bedre, og ikke minst ryddejobben etterpå, mindre.
Alle som begynner å skrive har nybegynnerfeil i starten. Noen utvikler skrivehåndverket raskere enn andre, noen har lest mye og oppdager ting ved egen skriving som må forbedres, mens andre ikke ser hva som skal til for å forbedre teksten og trenger lenger tid og kanskje mer hjelp i prosessen.
Harry Morten Olsen er forfatter og redaktør. Han har drevet med skriveundervisning i rundt 20 år, og vet hva han snakker om. Han har utgitt flere bøker og blant annet Tarjei Vesaas debutantpris for novellesamlingen For alt hva vi er verdt (1985) og Rivertonprisen i 1993 for Begjærets pris.
Allerede på omslaget ser vi bokens målgruppe, nybegynneren. Selv om boken først og fremst er ment for deg som nettopp har begynt å skrive, eller enda ikke er publisert, så vil jeg påstå at en bok om det grunnleggende i skrivingen godt kan være representert i alle forfatteres bokhyller. Nybegynneren er altså ”folk som har lyst til å skrive, men som er usikre på hvordan de skal komme i gang, eller som kanskje har satt i gang og ikke kommer noen vei.“ (Olsen, 2014:12-14). Føler du at du er riktig målgruppe, har du noe å se fram til. Morten Harry Olsen kommer ikke med tomprat om det essensielle som bør være på plass. Målet hans er å bevisstgjøre deg og holde deg litt i hånda i oppstarten, og det er ikke så dumt. Vi forfattere blir aldri utlært, og den forfatteren som ikke higer etter kunnskap om faget hen har valgt å beherske, lære noe nytt og ikke minst lære av andre, er sin egen bremsekloss etter min mening.
Olsen stiller noen spørsmål du kan kjenne deg litt igjen i dersom du er en nybegynner.
- Begynner du på en historie og fortsetter med en annen?
- Har du for mange handlingstråder som ikke henger sammen?
- Skriver du deg bort?
- Blir fortellingen flat slik at framdriften fordufter?
- Har du med for mange karakterer? Ligner de for mye på hverandre?
- Mangler innlevelsen som overbeviser leseren?
- Skriver du ned det du har i hodet til senere?
Dette er kjennetegn for nybegynneren. Føler du at spørsmålene treffer, kan boken kanskje hjelpe deg dersom du er villig til å ta imot noen gode råd. Jeg sier kanskje, fordi vi er alle forskjellige med ulikt utgangspunkt i skrivingen. Noe som for noen er en selvfølgelighet, er ikke så opplagt for andre. Noen syns skrivingen blir håpløs og gir opp omtrent umiddelbart. Men her kan Olsen hjelpe deg gjennom en kort og systematisk gjennomgang i grunnmurens generelle oppbygging uavhengig av sjanger, tilnærmet romanen. Jeg skal nevne noe av det Morten Harry Olsen tar opp, som kanskje kan gjøre deg mer nysgjerrig.
Alle vil bli lest, så ingen av oss bør glemme at vi har en leser. Olsen sier at det er leseren som realiserer teksten. Hun kan lese det hun vil, når hun vil. Hun kan stanse, hoppe over en setning eller et kapittel, eller hvis forfatteren ikke er god nok, legge bort boka for godt.
Olsen oppfordrer forfatteren til å leke med idéer, og ikke minst skrive ned og samle de til enhver tid. Han forteller at noen liker å «spionere» på folk observere mennesker i dagliglivet og bruke egne erfaringer og opplevelser. Her har forfattere ulike tilnærminger. Andre kan igjen gi tips om å ikke bruke det du kan mye om fra før. Det Olsen sier er ikke et dårlig tips. Å bruke seg selv er gjerne uunngåelig for mange, men graden av å bruke seg selv varierer. Olsen, men også mange andre forfattere flere forteller om at å stjele litt fra andre er helt normalt i bransjen, fordi alle påvirkes av andre forfattere. Veldig ofte vet man ikke hvor man har lest eller blir påvirket av en bok. Flere forfattere hyller andre ved å skrive en passasje ordrett, eller ta med en beskrivelse, en dialog eller annet som passer godt inn i ens egen fortelling. Som Olsen selv nevner: «Tyveri er en selvfølge.»
Konflikt i litteraturen er en del av grunntanken i skriving av romaner. Det må en konflikt til. Det må ikke nødvendigvis være noe actionfylt, men konflikten må være til stede i handlingen, der «… noe står på spill for ett menneske eller flere» (Olsen, 2014:39).
Spenningskurver er også noe den blivende forfatter bør sørge for å ha kontroll over i rammeverket underveis. Olsen forteller om en firetrinns «bolk» der anslag, utdyping, opptrapping og vendepunkt er en del av spenningskurven. Han nevner at anslaget skal etablere forfatterstemmen og fange oppmerksomheten og interessen til leseren. Selve handlingen mener han bør komme i anslaget tidlig i fortellingen, men senest i utdypingen etter anslaget. I opptrappingen blir konflikten tydligere. Vi får gjerne møte flere karakterer, mens i vendepunktet skjer det noe som enkelt sagt kan gjøre at fortellingen endrer kurs.
Det er befriende å høre stemmen til Olsen i teksten. Han er trygg og forutsigbar. Noe kan virke vanskelig å få grep på i starten fordi det er et fag du skal lese om, men han guider deg så godt han kan. Han utfyller ikke alt om emnene han tar opp, men det er heller ikke poenget. Suppler med andre bøker, stemmer og tekster om skriving. La det inspirere deg til å lese mer om faget. Olsen har kontroll på fasene og det en fortelling bør inneholde for at leseren skal kunne fanges inn i den. Det er klassiske grep som stammer tilbake til Aristoteles og tre-akteren, men like levende i dag, noe som faktisk er litt oppsiktsvekkende. Å gjøre det som fungerer og har fungert lenge, er det ingen grunn til å endre på. Det er få romaner som kun har en historie å fortelle. Spørsmålet er hva som er kjernefortellingen, og den kan endre seg underveis mens man skriver. Det du først trodde ville være kjernefortellingen, kan ende opp som en bifortelling eller parallellhistorie til sist. Mange ønsker å bryte sjangernormer og oppbygging av fortellingene. Mitt eget råd er at ingen regel har unntak, men behersk det Olsen sier først. Det går ofte ikke så bra dersom man tidlig i egen skriveutvikling skal bryte sjangernormene og gå mot strømmen. For all del gjør nettopp det, men kjør litt safe i starten og heller bli litt rebell senere hvis det er målet.
Det korte budskapet fra Olsen til deg som føler at du skriver deg bort, er å skaffe deg en plan. Struktur og systematikk er stikkord her for å få oversikt over de ulike historiene. Et sitat som illustrerer dette godt er når Olsen sier: «Når man har sortert historiene,skilt dem fra hverandre og sett på spenningskurve og indre logikk for hver enkelt historie, må man se på hvor de møtes og påvirker hverandre. Det er igjen, for å låne filmens språk, tid for å kryssklippe de forskjellige historiene til et større hele» (Olsen, 2014:65). Dette er også et godt tips for oss forfattere som ønsker å skrive krim, der plottet skal hekles inn og rundt kjernefortellingen, der ulike møter mellom karakterer, og handlinger i ulike parallellhistorier skal skape helheten leseren er ute etter. Det en må passe på i slik saksing av scener og historielinjer, er at de røde trådene ikke forblir ubesvart. Det Olsen også ber deg vurdere å ha i bakhodet er når leseren skal eksponeres for handling og reaksjon og hvilken tyngde den skal ha.
Olsen poengterer at litteratur skal være spennende, ikke nødvendigvis action-spennende, men det bør være en konflikt som fanger leserens interesse. Han siterer Tolstoj som sier at «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» Vi trekkes mot konfliktene. Bare tenk på at du vitner at noen krangler åpenlyst på butikken. Vi blir alle fascinert av mennesker som er i konflikt, selv om det ikke er alvorlig det som skjer. Det fanger oppmerksomheten, og det gjør det også i litteraturen.
Hvem er fortelleren? Forfatteren, fortelleren og synsvinkel er ikke det samme. Hvordan du befolker universet ditt er også en viktig del å ha med. Gjør du som George R.R. Martin og kaster inn utrolig mange karakterer, er fallhøyden stor. Anbefalingen til Olsen er å fjerne statister som ikke har en betydelig rolle i fortellingen. Handlingen skal gå framover. Er det ingen karakterer som løfter den videre, kutt de ut. Hvem er protagonisten og antagonisten? Hvor mange biroller trengs egentlig? Husk også at du som forfatter skal kjenne karakterene du skaper. Bare da blir det troverdig når du skriver om dem. Selv navnelikhet bør unngås, da det blir vanskeligere for leseren å skille mellom karakterene i historien. Olsen nevner Per, Pia, Pus, Paal, Pål. Vi trenger ikke mange eksempler på slike ting for å skjønne hvorfor det fort kan bli krøll i skrivingen.
Boken til Olsen holder det den lover. Det er en grunnleggende innføring i det som er nødvendig som grunnmur til en fortelling. Mange kan sikkert føle at de er forbi akkurat dette og vil ha en mer skriveteknisk tilnærming, eller enda flere on point eksempler på forbedring av tekst, men da er du kanskje ikke helt i målgruppen for boken. Det kommer praktiske råd og tips om selvredigering helt til slutt. Dette tror jeg er med på å løfte interessen for leserne rundt kreativ skriving. Jeg har vært der selv. Alle tips slukes rått. Jeg vil bare ha mer, og en ting er sikkert. Selv om du mener at du er forbi grunnmuren i din egen skriveutvikling, så er det alltid kjekt å lese seg opp selv om du har publisert din første eller tiende bok. Vi forfattere blir aldri utlært, og det er lov å innrømme nettopp dette. Det er gjennom denne realiseringen at vi utvikler oss. Er vi ikke villige til å lære noe nytt, så stagnerer det ofte. Boken anbefales på det sterkeste for alle forfattere, rett og slett fordi det er befriende å vite hva andre tenker og mener om faget en selv er en del av, og man øker kunnskapsnivået og får verktøy som gjør manuset ditt bedre. De rådene Olsen gir, er gode. Du må ikke følge dem, men det er en grunn til at de blir formidlet. Det rett og slett fungerer i de aller fleste tilfeller. Boken er på 177 sider og er lettlest. Jeg satt i alle fall igjen med en følelse av at jeg ville lese mer da jeg ble ferdig. Det er også fint at det ligger forslag til annen litteratur bak i boken, selv om den nok er litt kort.